stress

Gårdagens plan var å ta bussen kl 0730 i dag. Da ville jeg rekke ei god trening på Alfheim, mens Viljar fikk sove på kontoret til Halvor. Vi ville fint rekke å levere Hjarand i barnehagen før de åt frokost.

Klokka 0730 slo jeg opp øynene og innså at treninga mi hang i en tynn tråd.. Et kraftig dult i Halvor og litt sussing på Viljar. Døra opp og et Hjarand-rop, og vi var alle på beina. Omtrent nøyaktiv 30 minutter senere satt vi på bussen, med matpakker i sekken og ingen hadde lua feil vei på. På toppen av øya var det å karre to tunge vogner ned lysløypa. Halvor først, jeg hesblesende etter. Hjarand ble avlevert i tide til frokost, så var det å løpe til bussen, for å komme oss opp på øya igjen. En time etter at vi satte oss på bussen, kunne jeg avlevere gutta og løpe på trening. Utslitt.

Var stresset verdt det? Ja, jeg fikk svetta litt sammen med noen eldre årganger, men nei. En stressende mårra sitter i magen hele dagen. Nå er det snart på tide å sette torsken på kok. Middagen må stå på bordet når gutta kommer hjem.  (På tide å legge vekk stresset!? Vi får se i morgen..)